La oss først se på hvordan en elektromotor fungerer. En elektromotor omdanner elektrisk kraft til mekanisk kraft og består av ulike komponenter.

En elektromotor har en stasjonær del –  statoren – og en roterende del – rotoren.

Statoren er laget av lameller av stålplater med spor i den innvendige diameteren. Stållamellene er plassert etter hverandre for å danne et tykkvegget rør i forskjellige lengder, hvor lengden og diameteren bestemmer motorens effekt i kilowatt. Sporene er omviklet av kobbertråd. Rotoren er også laget av stållameller med spor eller hull i den utvendige diameteren. I den utvendige diameteren er det kobber- eller aluminiumsstenger.

Et elektrisk felt som induseres i statoren, tvinger rotoren til å rotere.

Den mekaniske energien som omdannes fra elektrisk energi, brukes til å drive pumpen. P1 er energien som motoren forbruker. Dette kan avleses på strømmåleren, og det er mengden energi som kraftselskapet skal ha betalt for.

P2 er akseleffekten, og dette tallet er alltid lavere enn P1. Dette skyldes at det er et visst elektrisk tap i viklingene, og noe mekanisk friksjonstap. P2 kalles også motoreffekt. Så hvis noen spør deg hvor kraftig motoren din er, og da vil han eller hun vite P2-verdien for motoren.

Forholdet mellom P2 og P1 er motorens virkningsgrad. Formelen for beregning av denne virkningsgraden vises på skjermen.

Både P1 og P2 angis i kilowatt eller hestekrefter, representert med symboler som kW eller hk.

Hvis motorstørrelsen er oppført i hk, kan motorens virkningsgrad beregnes ved å bruke formelen som vises på skjermen.

P2 er nå i hk og P1 er i kW.

P3 er inngående akseleffekt som kreves for å drive pumpen, og den er vanligvis den samme som P2. I tilfeller der pumpen har en lang aksel, for eksempel en vertikal turbinpumpe, kan friksjonen i det lange aksellageret være betydelig, og P3 er derfor lavere enn P2.

Phyd, eller P4, er pumpens hydrauliske effekt. Dette er energien som kommer ut av pumpen som et produkt av trykkhøyde og gjennomstrømning.